En perfekt anledning til å se framover, mener havforskingsdirektøren.
Når man er 125 år gammel, gjelder det å finne den rette balansen mellom å lene seg på erfaring og finne enda bedre måter å gjøre ting på, sier havforskningsdirektør Nils Gunnar Kvamstø.
Da Havforskningsinstituttet ble til, var det fordi man lurte på hvorfor det var mye fisk ett år og lite et annet.
– I dag handler det ikke bare om hvor fisken er og hvor mye det er av den, men om hvordan vi skal ta vare på havet og høste fornuftig av det de neste 125 årene, sier Kvamstø.
Disse utfordringene blir viktige
Blant mange kandidater peker Kvamstø på tre utfordringer han mener vil prege havforskningen framover.
– Den første er klimaendringene. Havet blir varmere, og endringene skjer raskt. Vi ser det når makrellen trekker lenger nord, torsken får det trangt i sør og fjordene får «hetetokter». Klimaendringer er ikke noe som vil skje der ute en gang, det skjer allerede hver dag, her hos oss.
Kvamstø mener det er viktig å lage gode klimascenarioer for å forstå hva som skjer – og for å være i stand til å gi gode råd om forvaltning av havet.
– Klimascenario er modeller for hvordan ulike temperaturendringer – utviklingsbaner for klimaendringene – gir ulike risikoer for arter, bestander og økosystemer, forklarer han.
Trangt om plassen langs kysten
Den andre utfordringen Kvamstø peker på, er det økende presset på kystsonen:
– Yrkesfiske, fritidsfiske, oppdrett, friluftsliv, turisme, byggevirksomhet, energiutvinning; alle ønsker en bit av kysten. Vi må finne ut hvordan mange interesser kan leve side om side – og uten å drive rovdrift på økosystemene og livet i sjøen.
Begrepet «samlet påvirkning» er sentralt i denne sammenhengen:
– Det er som i TV-reklamen: det er slutsummen på kassalappen som teller. For en fisk spiller det liten rolle om for eksempel deponering av grus i en fjord isolert sett har liten påvirkning på miljøet den lever i. Det er samlet påvirkning fra all menneskelig aktivitet som betyr noe. Grusen kan bli tunga på vektskåla som gjør det tungt for fisken.
Kvamstø forteller at HI har kommet et stykke på vei med å lage verktøy som kan brukes – for eksempel av kommunene – for å vurdere hvilken risiko ny aktivitet langs kysten innebærer for ulike arter og økosystemene de lever i.
Tillit gir kunnskapen kraft
Den tredje utfordringen Kvamstø legger på bordet, handler om tillit.
– Dette handler for så vidt om et problem som har rammet hele det offentlige ordskiftet. Vi ser en gryende tillitskrise også her hjemme – for hvilken informasjon kan man egentlig stole på? Desto viktigere er det at vi fortsetter å være åpne og ærlige når vi formidler kunnskap om havet – også der kunnskapen er ubehagelig.
– Vi må forklare tydelig hvordan vi har kommet fram til kunnskapen – slik at folk der ute vet at den er til å stole på. Forskning som ikke blir brukt, har liten verdi. Havet tilhører alle, og derfor må også kunnskapen om havet være felles, sier havforskningsdirektøren.
Ny teknologi er en nøkkel
Kvamstø mener det er alfa og omega å ta i bruk ny teknologi på en god måte.
– Helt fra starten har kunnskapsutvikling og teknologiutvikling gått hånd i hånd i havforskningen. Vi har gått fra tau og bøtte til fjernstyrte fartøyer og kunstig intelligens. I dag har vi tilgang til enorme datamengder som kan gi oss et nytt bilde av havet – om vi bruker informasjonen klokt.
– Hvordan gjør vi det da?
– Prinsippet tror jeg er ganske greit. Vi må la teknologien gjøre det den er best på, og bruke menneskelig erfaring og dømmekraft der maskinene kommer til kort.
Står på brede skuldre
I anledning dagen unner Kvamstø seg også et lite blikk i bakspeilet:
– I det store bildet er havforskning en ung vitenskap. Det er ikke så rart – store deler av havet har vært utilgjengelig for oss. Men på bare noen generasjoner har kunnskapen om havet endret seg dramatisk, og imponerende mange myter er knust på veien.
Som et eksempel trekker han fram «vandringslæren» fra 1800-tallet.
– Den forklarte variasjonene i fiskeriet med at fisken hadde lange vandringer rundt i verdenshavene. Noen trodde til og med at silda holdt til på Nordpolen, og at det var isfritt hav der. Nå vet vi at det finnes ulike bestander av samme art, og at variasjonene handler om årsklasser, klima, næringstilgang, samspill mellom arter og menneskelig påvirkning.
Havet er rikt – og sårbart
En annen seiglivet myte – som levde mye lenger – var at havet var så stort at vi kunne tømme hva som helst i det uten konsekvenser.
– Den tanken virker nesten ufattelig naiv i dag, når vi vet hvor sårbare økosystemene er for forurensing, overfiske og klimaendringer, sier Kvamstø, og legger til:
– Tenk også på at britiske forskere på 1850-tallet mente at det ikke kunne finnes liv i havet dypere enn 500 meter. I dag vet vi at havet syder av liv, helt ned i de dypeste gravegropene. Vi lærer noe nytt hver eneste dag, og jeg er viss på at vi fortsatt har spennende oppdagelser foran oss.
Forfatter: Øystein Rygg Haanæs
